Hei! Mitt navn er Mathias Ledum og jeg er en 26 år gammel, halvt norsk og halvt filippinsk gudbrandsdøl, vokst opp i ei lita bygd som heter Tretten. Jeg har vært prestestudent for Oslo katolske bispedømme siden høsten 2018, og er nå i menighetspraksis her i St. Olav og blir her fram til den 12. september! Etter det første forberedende året i Valladolid i Spania har jeg studert filosofi i to år på engelsk ved universitetet Angelicum i Roma, men når jeg vender tilbake til Den evige stad neste måned, venter tre år med teologistudier ved universitetet Gregoriana, og denne gangen på italiensk (så dere må gjerne be en liten bønn for meg!).
Gjennom hele oppveksten hadde jeg mange drømmer om framtida, ofte ekstremt ambisiøse. Jeg ville bli fotballproff, trommeslager i metallband, profesjonell skater før jeg etter hvert ble mer realistisk og heller siktet på å jobbe innen fysioterapi eller bistandssektoren. Gradvis ble det tydelig for meg at jeg opplevde en merkelig dragning mot noe helt annet, og etter jeg fullførte videregående begynte jeg for alvor å gruble på om Gud kanskje kalte meg til å være prest. Det som virkelig tente min nysgjerrighet for prestegjerningen var den smittende gleden som strålte ut fra prestene jeg hadde blitt kjent med i menigheten og på samlinger rundt omkring. Popkulturens oppskrift på det lykkelige liv består jo som regel av penger, karriere og nytelse, men så opplevde jeg at disse prestene, som jo hadde gitt avkall på alt det, men likevel virket å ha en så dyp, genuin glede og fred. Denne gleden holdt de ikke for seg sjøl, men delte av den med alle rundt seg i rikt monn. Hvor fikk de det fra? Denne gleden og freden ville jeg også ha!
Et Caritas-prosjekt i Honduras etter videregående ble et vendepunkt, for der, i møte med den brutale realiteten i et så voldsrammet land fant jeg mennesker med en så slitesterk tro, et så radikalt håp og en overstrømmende glede. De tydeligste vitnene på dette var prestene og nonnene jeg møtte. De hadde ofte gitt avkall på et komfortabelt liv i bytte mot en tjeneste i dyp fattigdom og vanskelige levevilkår. Likevel kunne jeg gjenkjenne i dem den samme overstrømmende gleden og freden jeg så i prester i Norge. Jeg ble overbevist om at livet var mer enn et evig jag etter materiell rikdom, prestisje og overfladisk nytelse. Derfor begynte jeg å spørre Gud om lengslene i mitt urolige hjerte var etter å tjene Ham og Hans folk gjennom prestetjenesten. Mange av brikkene var fremdeles ikke helt på plass, og det var ikke før etter tre år med studier innen internasjonal politikk på Blindern og jobb i St. Olav domkirke at jeg følte meg klar til å høre om bispedømmet var villig til å ta meg imot som prestestudent. Når jeg ser tilbake på mine tre første år som prestestudent, så har jeg, til tross for alle utfordringer og vanskelige tider, opplevd den samme vedvarende gleden i å tjene Gud og andre mennesker som engang tente min nysgjerrighet for dette kallet.
Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med dere alle og tilbringe tid med dere. Ikke nøl med å ta kontakt, uansett hva det måtte være! Helt siden før jeg kom hit har jeg bedt for menigheten, og jeg håper dere vil be for oss prestestudentene (St. Eystein presteseminar) og be spesielt for kall i vårt bispedømme, og ikke minst for kall i denne menigheten!